3. Den resignerte dama

Det er stor forskjell på omstillingskompetansen hos studenten, stupedama med trommepuls og den resignerte dama. Spørsmålet er på hvilken måte de utfyller hverandre.

Den resignerte dama kom til meg i et oppgavearbeid i en spesiell arbeidsprosess med leire, hvor målet var å skape en figur som skulle forestille Lots hustru. Jeg lot hendene arbeide fritt uten å planlegge. Det skjedde i en videreutdanning jeg tok i Kunst og håndtverk ved Høgskolen i Finnmark (2004- 2007).
Jeg kom ikke i gang med skulpturen av Lots hustru før jeg hadde vært gjennom en prosess med flere skikkelser. Den første var en kvinneskikkelse med sammenknepne øyne. Den andre hadde åpne øyne og et resignert uttrykk. Den tredje hadde lukkede øyne, men et drømmende uttrykk, den fjerde var en ”trassig tenåring”, og den femte dama hadde en stolt og rank skikkelse. Til slutt greide jeg å gjennomføre arbeidet med en skulptur av Lots hustru. Da den trassige tenåringen kom og tok plass, fikk jeg også tak i sinnet mitt, som ga meg kraft til å gå videre. Arbeidet med disse skikkelsene, og min parallelle prosess, førte til kontakt med min egen motstandskraft. Da kunne et langsomt arbeid starte for å ta tilbake makten over mitt eget liv, etter mange år med det jeg vil beskrive som famling uten målrettet arbeid. Igangsetting av en recoveryprosess var er faktum. Noe som kunne ha fremskyndet den prosessen er om jeg hadde fått muligheten til å være med i en Illness Mangement & Recovery-gruppe. Se gjerne Tone Winnems erfaringer med IMR her. Det er et opptak fra Hurdalsjøen Recoverysenter.

Siv Helen Rydheim: Den resignerte dama

#makingsensetogether

I prosessen med en oppgaveløsning forrige uke presenterte jeg den trassige tenåringen og dama med drømmeuttrykket. Tittelen på innlegget mitt: Et reservoar av motstandskraft? Det sendte jeg inn til #makingsensetogether, som er et kunstprosjekt hvor man kan løse ulike oppgaver alene eller sammen med andre. #makingsensetogether var foranledningen til at jeg fikk ideen om å starte denne bloggen.

Jeg: Det er deg, som jeg har kalt den resignerte dama, jeg vil ha en prat med i dag, og det første jeg vil spørre om er hvordan var det å være deg?

Den resignerte dama: Jeg tenkte kanskje ikke så mye over det. Jeg bare eksisterte… siden jeg ikke visste om det var mulig å komme meg ut av den kroppen og de fastlåste tankene jeg hadde. Så ble det jo nærmest flere mentale jordskjelv, og jeg ble nærmest ristet ut av den tilstanden. Du har kalt det: «Å bli hundsa med». Nå kan jeg i etterpåklokskapens lys si: Det var kanskje på tide å bli så provosert at jeg måtte ta i bruk en egenkraft jeg ikke trodde jeg hadde. Jeg måtte si stopp… og heldigvis lå evnen til å gjøre det lagret i meg.

Jeg: Du var nummer to i rekka av skikkelser som kom til meg, og du vet: Hun første med sammenknepne øyne, hun ga jeg bort. Jeg har tenkt at når du hadde åpnet øynene, så var det et visst håp. Dama med de sammenknepne øynene har jeg tenkt på av til. Du vet, jeg ga henne bort til en jeg egentlig hadde ønsket skulle se hele meg. Det jeg ikke forsto var at han som fikk henne hadde nok med å finne ut av seg selv. Kanskje må det omformuleres dette jeg har etterlyst med å bli sett som «Et helt menneske»? Det jeg har forstått, særlig de siste 10 årene, er at jeg har mange deler i meg som ikke alltid «snakker sammen». Noen av delene snakker godt for seg på en intellektuell måte, mens andre er musestille. Når de som er musestille råder grunnen, så kan andre mennesker bare gjette seg til hvem jeg er ut i fra det kroppsspråket jeg har.

Den resignerte dama: Jeg er med på det du sier om å omformulere det med å bli sett og møtt som «et helt menneske». Forventningene om det er kanskje helt utopisk. Om det trenger du kanskje noen andre å snakke med enn meg.

Jeg: Nå kjenner jeg at jeg må inn i «undrehula»… men før det, litt mer fra meg: Konstruktive tilbakemeldinger er noe av jeg tenker på som viktig for å bli trygg, særlig hvis jeg i utgangspunktet er veldig utrygg. Hva tenker du?

Den resignerte dama: Tja… tilbakemeldinger? Enkelte ganger kan det hende det er nødvendig å bli provosert? Jeg vet ikke helt. Jeg tror jeg var i et slags vakum der hvem som helst kunne gjort og sagt nesten hva som helst. Jeg hadde mista håpet om at det ville være ei framtid for meg, og lenge var det å eksistere nok. Det er vel en hårfin balansegang som gjør det vanskelig å finne ut hva som er best? Du trekker deg jo unna i nære relasjoner, når kravene til deg blir større enn du makter å innfri.

Jeg: Det «å gi og ta» er en vanskelig balansegang i nære relasjoner, kanskje særlig i parforhold der begge er skadeskutt. Jeg lurer faktisk på om mennesker som er skadeskutt tiltrekkes av hverandre…
Kommunikasjon kan være veldig vanskelig, og er det særlig når overlevelsesmodus kommer til uttrykk. Noen ganger har jeg behov for å bli strøket medhårs. Du vet, når stressnivået er så høyt at bare det som kan medvirke til å trygge og berolige har en hensikt. Andre ganger vil det være nærmest respektløst bare å bli strøket medhårs. Kanskje en intuitiv forståelse for andre menneskers tålegrense er noe av kunsten i god kommunikasjon?

Merete Nessets film Mikrofonen i øredobben gir en meget god introduksjon til hvordan menneskemøter kan skje, når mennesker er i ekstremt pressede situasjoner. Når stressnivået er så høyt at det er nødvendig å flykte inn i diffuse mentale tilstander. Tålegrensa for stress er så forskjellig fra menneske til menneske. I møte med mennesker som er i tilstander som kalles psykose, må man å legge til side sitt eget og tune seg inn i «den andres univers». Nysgjerrig? Da anbefaler jeg en sak om psykosehvisking på Mad in Norway av Merete Nesset.

Den resignerte dama: Du kommer med for mange momenter samtidig til meg, og det er ikke alt jeg orker å ta inn, uansett hvor viktig eller interessant det er for deg. Beklager!

Jeg: Takk for praten, og jeg beklager at jeg ble så ivrig at jeg ble en dårlig lytter. Jeg må lande litt av det vi snakka om. Vi er midt i en global unntakstilstand og et kollektivt traume. Det å skrive er en av de strategiene jeg har for å utholde mental smerte. Hvordan denne unntakstilstanden egentlig påvirker meg, må jeg finne litt mer ut av, og jeg må se litt nærmere på om de strategiene jeg har tatt i bruk for å stå i dette er sunne strategier. Studenten må antagelig kalles tilbake, siden det hovedsakelig er studenten som kan en del teorier, og derfor kan være nyttig for meg nå.

Skribent: Siv Helen Rydheim

30. mars 2020

Publisert av sivryd@live.no

Blogger om omstillingskompetanse

2 kommentarer om “3. Den resignerte dama

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: