6. Den romslige dama

Nerdevirksomheten min har kanskje vært en omvei? Den har blant annet gått ut på å sette meg inn i fag & forskning på traumer. Den romslige dama har ikke brydd seg om fag & forskning. Derfor vil jeg snakke med henne.

Ukjent kunstner: Den romslige dama

I mange år har jeg prøvd å finne forklaringer på livsproblemer og ulike reaksjoner gjennom forskning og fag. Dette har jeg delt med andre. På Facebook driver jeg ei gruppe med tema Fag & forskning – komplekse traumer. Er det et blindspor? Ville jeg ha nådd lenger med folkeopplysning, hvis jeg i større grad hadde vist fram de konsekvensene barndomstraumer har fått for meg?

Den romslige dama: Jeg tror du kan nå inn til mennesker som ikke er interessert i fag & forskning, ved å fortelle om dine egne erfaringer. Du har lært at du må ta det som har vært smertefullt innover deg, og på den måten få muligheter til å bearbeide det. Du har prøvd å beskytte de i dine nære relasjoner, som har skadet deg. Har du noen grunn til å gjøre det lenger? Du må også spørre deg sjøl om hvordan du skal oppnå å leve mer «her og nå».

Jeg: Det er enkelte fortellinger som kommer til å forbli i lukkede rom, men jeg kan fortelle mer enn jeg har vært klar for tidligere. Recoveryprosessene mine har blant annet bestått i å lære meg selv bedre å kjenne, å finne tilbake til eller bygge nye motstandskrefter, og å løfte bort skam og skyld. Det er også livgivende å snakke med andre med lignende erfaringer. Noe av språkbruken i forskningen trigger meg, og noe av forskningen har fått meg til å forstå egne reaksjoner bedre. Det er frustrerende at forskere ikke er interessert i å lytte til oss med egenerfaring, når vi forsøker å komme med forslag til annen type forskning eller forteller hvordan språkbruken trigger oss. Nå kan jeg la det ligge. Det gode er at det har vært en prosess som har tvunget fram i meg mine egne motstandskrefter. Gjennom det har jeg fått klargjort mer hva som virkelig betyr noe for meg. Underveis har jeg lurt på hvorfor en del problemstillinger innen forskning virker:
Uhensiktsmessig, bortkastet, repeterende. Hvorfor slipper ikke vi, som har egenerfaring, til med problemstillinger vi mener er hensiktsmessig. Vi blir forsket på og ikke sammen med. Det finnes forskere som vil forske sammen med oss, men vi når ikke igjennom i søknadprosesser. Jeg tror tiden har kommet for at jeg skal lukke døra til forskning og forsøk på å påvirke problemstillinger.

Den romslige dama: Du vil ha godt av en pause fra fag & forskning. Vitebegjærligheten din er foreløpig tilfredsstilt. Stammespråket har du allerede tatt avstand fra.

Jeg: Stammespråket er som et usynlig gjerde. Folkeopplysning er det jeg vil drive med, hvis jeg skal drive med utadrettet virksomhet. Noe av hensikten med å skrive denne bloggen, å være å bli bedre kjent med de delene i meg som fortsatt kan føre meg inn i ulike mentale tilstander, som: «Å rømme, å gå i dvale, være i opprør, eller å gjøre alt jeg tror tilfredsstiller andre». De delene ble skapt lenge før jeg begynte å sette meg inn i fag & forskning, og det verste er at de kvalifiserer for å bli diagnostisert med flere «mentale lidelser». De ulike tilstandene og reaksjonsmønstrene har blitt kategorisert, diagnostisert og medisinert. Det er blindsporet. Hvordan kan jeg omstille meg for å fokusere annerledes?

Den romslige dama: Omstillingen vil skje ved at du åpner mer opp for dine egne erfaringer. Den flergenerasjonelle sammenhengen er ganske tydelig. Den kan du gå mer inn i. Du kan i større grad enn før kjenne på at du hadde mange gode år i fosterhjemmet ditt, hvor du var trygg. Som du var inne på i «Blomsterpiken«, har det vært sorgfullt å kjenne på lengselen tilbake til fosterhjemmet. Det er motstridende når det er problematisk å kjenne på gode minner. Det er vanskelig fordi det i bunnen ligger gammel sorg i tilknytning til minnene. Nå kan du kjenne på det, litt etter litt. Du har et godt liv nå, og du har rom for å få på plass deler i deg, som du tidligere har skjøvet bort. Disse delene trenger anerkjennelse. De har båret på lengsel, sorg, skam og skyld. Stoltheten, staheten, sinnet og opprøret i deg har skygget for de mer såre sidene.

Jeg: Takk. Jeg har heldigvis mye å være takknemlig for. Å samle på kunnskapen har kostet meg for mye i form av tidsforbruk, men summen er allikevel at det ikke har vært bortkastet. Avslutter i dag med å dele en video fra et fengsel, som jeg neppe hadde kommet over uten denne interessen. Min erfaring med fengsel er å besøke min far i en periode han sonet en dom. I videoen møter vi et menneske med egenerfaring fra traumer, som driver et interessant prosjekt hun kaller compassionprisonproject.org

Fritzi Horstman: «Let’s shift the paradigm of how we incarcerate, isolate and dehumanize the most traumatized members of our society.» I vidoen ser vi hvordan hun møter innsatte med sin egenerfaring, og hva slags respons noen av de innsatte gir tilbake. Videoen: Step Inside the Circle. På nettsiden står det følgende: «Compassion is not a relationship between the healer and the wounded. It’s a relationship between equals. Only when we know our own darkness well can we be present with the darkness of others. Compassion becomes real when we recognize our shared humanity.»    — Pema Chodron

Skribent: Siv Helen Rydheim

18. april 2020



Publisert av sivryd@live.no

Blogger om omstillingskompetanse

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: