8. Jenta ved gjerdet.

Gjennom skrivingen skjer det en bevisstgjøring ved hjelp av uventede indre dialoger. Bevisstgjøring kan føre til selvutvikling, som kanskje kan virke som selvinnvikling? Jeg gir fra meg kontrollen og ber om hjelp fra jenta ved gjerdet, som jeg forbinder med ensomhet. Det er noe mange kjenner på i disse dager.

Jenta ved gjerdet av Jens Mathisen

Mine erfaringer i nære relasjoner i parforhold er at jeg har gått i knas, og «den andre» har stått der og ikke forstått hvorfor. Etter at jeg selv tydelig så disse sammenhengene, så har jeg trukket meg ut i tide. Hvordan forstår du dette, spør jeg jenta ved gjerdet.

Jenta: Du sørger for at du ikke har noe å miste, som jenta i Som i et eventyr var inne på? Når du er alene, risikerer du ingenting.

Jeg: Ja, jeg har det best alene.  Min erfaring er med parforhold tilsier det. Jeg kjenner meg ikke komfortabel med temaet.

Jenta: Du må ut av komfortsonen. Dette du driver med nå minner meg mer om selvinnvikling enn selvutvikling, men innviklingen er bare en mellomfase.

Jeg: Ja, jeg har en tendens til å vikle meg inn når jeg egentlig prøver å vikle meg ut av situasjoner eller tilstander. Rømmerefleksen er sterk nå. Når jeg kjenner at jeg vil være et annet sted enn det jeg er, og jeg har ingen grunn til å rømme. Det mønsteret har i utgangspunktet ikke med parforhold å gjøre, men har gjort seg særlig gjeldene i den type nære relasjoner. Jeg kan ikke skylde parforhold eller på Corona’n. Denne merkelige tida medvirker til at jeg lett faller tilbake i gamle mønstre, men jeg skal ikke rømme. Disse motstridende kreftene i meg er der, og jeg vil bruke Corona-situasjonen til å bli bedre kjent med mine skyggesider.

Jenta: Hvorfor tar du inn alt som farer gjennom deg av tanker, som du tenker at du må anerkjenne og undersøke? I bloggen Den resignerte dama, så tok du opp spørsmålet om mennesker som er skadeskutt tiltrekkes av hverandre. Kan jeg ta opp igjen den tråden?

Jeg: Ja, det kan du!

Jenta: I flere av de parforholdene du har vært i, så har dere begge hatt problemer og vært mer eller mindre skadeskutt. Når forelskelsens rus har lagt seg, så problematiserer du den minste ting. Du forventer framdrift, men bidrar du til det selv? Noen havarier kunne kanskje vært unngått, men du har hastet videre. Hvordan og hvorfor har du gått inn i de forholdene? Du har vært forelska mange ganger, og alt har havarert.

Jeg: Du vet jeg lett kan få panikk når jeg har noen for tett innpå meg. Når panikken kommer over meg, så rømmer jeg. Det har jeg vært ekspert på siden jeg var liten. Jeg er opptatt av hvordan jeg kan avlære meg tillærte reaksjonsmønstre.

Jenta: Livet er uforutsigbart, og det du må greie å stå i: Det usikre… Paradoksalt nok er det vel usikkerhet du har mest erfaring med? Kanskje kan du stå i usikkerhet bedre enn før?

Jeg: Tja… Paradokser er det nok av. Webpsykologen, som jeg har lest noe av og hørt mye på, sier at det å forstå disse mønstrene med å gjenskape tidlige erfaringer, er første skritt på veien til å endre de. Takk for samtalen!

Avsluttende refleksjoner

I oppveksten var jeg påvirket av to svært ulike mødre. Det er noe av det som har bidratt til at jeg har disse sterke motstridende kreftene i meg. Jeg vet også at min mor gikk med dødsangst hele svangerskapet. Det er ikke mulig å gjøre om på det som har vært forkjært, men det kan få mindre plass hos meg ved bevisstgjøring og bearbeidelse av erfaringene. Reaksjonsmønstrene jeg har er ikke tilfeldig, og jeg vet også at det fortsatt er mulig å endre meg, slik at jeg stopper opp før rømmerefleksen tar overhånd. Mine besteforeldre og kanskje enda mer min oldeforeldres liv, har jeg tenkt mye på i denne Corona-tida: På de erfaringene de fikk med smitte og død av datidens dødelige smittsomme sykdommer. 

Fortiden lever i nåtiden inneholder ei lenke til en video med Web-psykologen Sondre Risholm Liverød. Det at fortiden lever i nåtiden, er nok riktig. Jo mer det er mulig å romme og bearbeide av fortiden, dess mindre plass kan den stjele «her og nå». Noe av det han sier er at de mest skadelige relasjonene vi hadde som barn har vi en sterk tendens til å gjenta i voksenlivet. I artikkelen  Avvisning og redd for ensomhet står det i tillegg: Man ender ofte opp i destruktive forhold, eller man unngår alle forhold. Ja, mange kan gjøre det, men heldigvis er det gode eksempler på det motsatte.

Hver nyttårsaften de siste 10 årene har jeg klappet meg selv på skuldra og ledd litt fordi jeg har kommet meg gjennom året uten å ruse meg på forelskelse, med unntak av ett lite feilskjær. De 10 siste årene har jeg brukt på å gjøre dypdykk i meg sjøl. Det er krevende, men det hjelper!

Jeg skal omskrive de fortellingene jeg har om meg selv, gjennom å prøve å komme i kontakt med det jeg opplevde som godt da jeg var barn. Det som var vondt skal ikke i all framtid få overskygge det som faktisk var godt.

Skribent: Siv Helen Rydheim

2. mai 2020

Publisert av sivryd@live.no

Blogger om omstillingskompetanse

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: